Forsiden>Tilsynsprestenes tale til Årskonferansen 2022
Tilsynsprestenes tale til Årskonferansen 2022

Tilsynsprestenes tale til Årskonferansen 2022

2022-06-23
Her kan du lese hele talen og se et sammendrag på video av talen tilsynsprestene vil holde på årskonferansen i Langesund denne helgen.

 

Du kan se et sammendrag på video her.

 

Her er hele teksten:

 

Årskonferansen 2022

Tilsynsprestenes tale og rapport

 

Denne talen og rapporten består av tre deler: I del I vil vi peke på tre forhold ved metodismens teologi og praksis som vi opplever representerer gode tilknytningspunkter til dagens samfunn og mennesker. Metodistkirkens syn på kirken, mennesket og nåden tydeliggjør vår identitet, og vi mener at det nettopp er ved å være bevisste på vår historiske arv og trygge på vår identitet at vi har noe å bidra med i det samfunnet vi er en del av. I del II vil vi gi noen anbefalinger til årskonferansen om hvordan forslagene som vedrører kirkens framtid kan håndteres. Del III er korte rapporter fra vårt arbeid det siste konferanseåret.

I.
Historikere har påpekt hvordan Metodistkirkens historie i Norge kan forstås og framstilles på ulike måter. Det er særlig to tilnærminger: Den første kan karakteriseres som en glorifisering, idealisering og dyrking av en ærerik fortid, med vekt på enkeltpersoner og enkelthendelser for å forstå Metodistkirkens framvekst. Den andre tilnærmingen er mer opptatt av de bakenforliggende og sosiologiske årsakene, særlig av at det både var et definert åndelig behov for noe annet enn hva den daværende Statskirken kunne tilby og at det fantes folk som tok utfordringene og som våget å satse.

Vi vil ikke underkjenne sentrale personers betydning i kirkens historie, men vil påpeke at når man glorifiserer, idealiserer og dyrker historien, kan veien være kort til å knytte kirkens verdi og betydning til det den har betydd, ikke til det den betyr i dag. Vi tror at opptatthet av bakenforliggende og sosiologiske årsaker, er viktig for kirken i dag, ikke minst for å hente inspirasjon for å forstå og analysere det samfunnet vi er en del av.

Kirkesyn

Dagens norske kirkevirkelighet er på avgjørende måter preget av historiske forhold, særlig knyttet til flere hundre år med en eneveldig stat og en statsreligion.
I den danske Kongeloven av 1665 (som også gjaldt i Norge) stadfestes det at kongen av Danmark/Norge skal bekjenne seg til luthersk tro og sørge for at alle innbyggerne i riket gjør det samme. Fra denne loven går det en rett linje til Grunnloven av 1814, der det bekreftes at luthersk tro er det eneste som kan praktiseres i Norge og at det er kongens plikt å sørge for at det forblir slik. Religion ble slik en del av den nasjonale identiteten; en norsk statsborger er ikke bare en kristen, men en luthersk kristen.

I Den danske Lov av 1683 kom det ytterligere to viktige bestemmelser: Dåp av barn måtte skje innen åtte dager etter fødselen, ellers kunne man få bot, og kirkegang ble obligatorisk. I 1687 kom så Den norske Lov der nattverdgang ble nedfelt i loven; man skulle gå til nattverd, gjerne fire eller to ganger i året, men iallfall en gang i året. I 1736 ble konfirmasjon obligatorisk. Dersom man ikke lot seg konfirmere fikk det sivilrettslige konsekvenser.

I sin bok «Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirkene glemt ham?» fra 2017 skriver Oskar Skarsaune at denne historien har en del konsekvenser som vi fortsatt ser følgene av i dag:

Ved siden av Folkekirken var det ikke plass til noen andre kirkesamfunn inntil 1842/45 (…) Da andre kristne trossamfunn etter hvert etablerte seg i Norge i andre halvdel av 1800-tallet, var det jo én forskjell som umiddelbart slo alle i øynene: At disse, sammenlignet med Folkekirken, var svært små. Man kunne se for seg Folkekirken som et gigantisk Hurtigrute-skip, omgitt av noen få robåter som nesten ikke var synlige i Hurtigrutas slagskygge (…) Disse små robåtene falt det mange naturlig å kalle «sekter». Også blant teologene var det vanlig – og ikke bare i Norge (…) I teologenes verden gjenspeiles dette i at mange lutherske teologer bare kjente to kirkemodeller når de skulle tenke teologisk og sosiologisk om kirken: folkekirke eller sekt (…) alternativet til folkekirken er den isolerte og innadvendte sekten. Ofte sies også «frikirke» og «sekt» å komme ut på ett. Frikirkenes og sektenes felles skjebne er deres «marginaliserte situasjon». Det kan virke som man mener at dette er en skjebne som uunngåelig er knyttet til selve kirkemodellen hos frikirkene eller sektene - de vil alltid være og forbli marginaliserte.

Skarsaune fortsetter med å si:

Små frikirker i folkekirkenes slagskygge har ofte vært mer samfunnsengasjerte enn folkekirkenes lederskap, mer sosialt bevisste, og ivrigere tilhengere av det moderne demokrati enn folkekirkenes lederskap var. Derfor har de tenkt at det i utgangspunktet er feil å fremme kristen tro gjennom lover som påbyr alle å bekjenne troen (…) Men det betyr ikke at frikirkefolk ikke bryr seg om hva kristen tro og etikk kan tilføre samfunnets lover, og slett ikke at frikirkene stiller seg likegyldige til samfunnets generelle velferd. De melder seg absolutt ikke ut av verden og alt samfunnsansvar.

At disse frikirkene i et land som Norge fortsatt er ganske marginale i numerisk forstand, er en situasjon skapt av Folkekirken selv, og bør ikke brukes mot dem av Folkekirkens teologer. At frikirker først ble lovlige å opprette etter 1845, skyldtes eksistensen av en folkekirke i landet, som før denne datoen ikke tålte andre kirker ved siden av seg. Da er det uttrykk for stor grad av majoritetsarroganse å bruke frikirkenes medlemstall som bevis på hvor mislykket denne kirkemodellen er. Det er heller ikke rettferdig å beskylde frikirkene for ikke å bry seg om verden, om forvandlingen av samfunnet, all den stund frikirkenes medlemmer til etter år 1900 ikke hadde adgang til offentlige embeter. Det var dessuten ikke slik at «kirken» før denne tid var opptatt av forvandlingen av samfunnet. «Kirken» var Kongens religionsvesen, og Kongen er sjelden interessert i store forandringer i samfunnet…

Det Skarsaune er inne på er at alle andre kirker i Norge enn Den norske kirke, har blitt presset inn i en posisjon som slett ikke stemmer overens med alle disse kirkenes selvforståelse. Dette gjelder i høyeste grad for Metodistkirken.

Det er et amerikansk ordtak som lyder slik: «It takes a whole village to raise a child!» Det sier noe om at det å drive et lokalsamfunn er en kjempestor dugnad, som krever innsats fra mange hold. I det dugnadslaget ønsker Metodistkirken å være. Vi ønsker å bidra i våre respektive lokalsamfunn, slik at stedene der vi er kan bli enda bedre steder å bo i for flest mulig mennesker.

Vi er en samfunnsengasjert kirke. Vi tror at kirken og kristen tro kan tilføre samfunnet noe verdifullt, noe som kan bidra til forvandling. Vi melder oss ikke ut av verden. Vi ønsker å være en brobyggerkirke, en kirke i sentrum, både i fysisk forstand, men også i overført betydning: Der hvor mennesker lever sine liv, skal vi skape rause, åpne og inkluderende fellesskap, som gir mennesker muligheter til å gjøre sitt eget liv, andres liv og verden bedre.

Innimellom hører vi disse spørsmålene: Hva er vitsen med å tro hvis det ikke gjør meg til et bedre menneske og hva er vitsen med religion hvis den ikke bidrar til å gjøre verden bedre? Metodistkirken har gode svar på slike spørsmål. Vi er til for «å forme disipler for Jesus Kristus slik at verden kan forvandles». Som kirke og som kristne er vi kalt til å ta del i Guds drøm for mennesket og denne verden. Gud ble menneske i Jesus, ikke for å ta oss ut av denne verden, men for å frelse verden. Vi er kalt til å ta del i Guds lidenskap
for en annen verden, en verden av rettferdighet og fred. Derfor tror vi at vi er på vårt beste, lever opp til det vi tror vi er til for, når vi bidrar til at mennesker, relasjoner mellom mennesker og samfunn forvandles.

Dette samsvarer med mange menneskers behov i dag for å hengi seg til noe større, noe som åpner en større verden, som lar oss få en opplevelse av å være del av en større visjon og drøm for verden. Det må vi legge til rette for at folk kjenner seg delaktige i i kirken.

Vi er takknemlige for de mange menighetene som nå er involvert i spennende prosesser for å gjøre kirke på nye måter. Sammen med andre menigheter, diakonale institusjoner, frivillighetssentraler, lokale myndigheter og andre, er det mye på gang. Vi tror dette både er en erkjennelse av at det er mye positivt som skjer i samfunnet som vi kan koble oss på, men også av at et godt samfunn for alle bare kan nås når alle gode krefter i samfunnet trekker sammen. På flere måter går det nok an å si at det er endringer i lovgivning og samfunn som gjør at Den norske kirke nå er blitt en del av sivilsamfunnet og ikke av staten, som nå åpner opp for at mange av våre menigheter får mulighet til å involveres seg i spennende samtaler og prosesser med det øvrige samfunnet.

Denne våren har vi på (nesten) alle menighetskonferansene holdt et innlegg med tittelen «Vi gjør verden litt bedre – hver dag». Hensikten har vært å løfte fram menigheter, personer og tiltak som bidrar til nettopp det, å gjøre verden litt bedre – hver dag. Heldigvis er det mye å vise til! Her er noen eksempler.

DRAMMEN har søkt bydelen om støtte og fått penger til et sykkelprosjekt. Dette begynte med at menigheten spurte seg selv: «Hvordan kan vi gjøre noe godt i kirkens nabolag?» Da oppdaget de at mange barn og unge i nabolaget ikke hadde sykler. Derfor har menigheten samlet inn mer enn 30 sykler og invitert barn og unge til to dager i kirken der alle fikk hver sin sykkel, sykkelhjelm og refleksvest, samt lærte om grunnleggende vedlikehold og reparasjon av sykler.

HARSTAD arbeider med å skape en «nærmiljøkirke». Gjennom mange år har de hatt et fungerende speiderarbeid. Nå har de tatt et steg videre og invitert naboene til en åpen kveld for å lytte til hva de kunne ønske seg fra kirken og hva kirken kan bli for dem. Menigheten har allerede turgruppe, kafé, Supertirsdag for barn og voksne, åpen kirke, stille kirke og et samtaletilbud, samt at de tilbyr et kurs – «Å ta vare på seg selv». Harstad er også engasjert i et ungdomsarbeid i sentrum, noe som er et samarbeid mellom Den norske kirke, Frelsesarmeen, Normisjon og Blå Kors.

SKÅNLAND har opprettet et samarbeid med den lokale frivillighetssentralen om kurs. Dette er kurs som omhandler utfordringer ved det å være menneske og har gitt menigheten verdifulle kontaktpunkter.

LILLESTRØM jobber med å bli «Bydelskirken». I området rundt kirken blir det bygd massevis av nye boliger. De som bor i disse, ønsker kirken å henvende seg til med relevante tilbud.

HAMMERFEST har ledige lokaler i kirken. Representanter fra menigheten gikk derfor til kommunen og sa: «Vi ønsker å bruke de ledige lokalene slik at de kan komme til gode for byen. Er det noe vi kan samarbeide om?» Blå Kors gjorde det mulig å gjennomføre et forprosjekt og etter hvert har menigheten vært i kontakt med mange av byens kommunale og frivillige aktører. Resultatet er konkrete planer for å skape et tilbud som møter byens behov; et møtested som kan brukes av alle aldersgrupper, et flerbrukslokale som står til rådighet for byens frivillige organisasjoner. Gjennom Blå Kors har man knyttet til seg fagpersoner og fagkompetanse.

HØNEFOSS: Med utgangspunkt i sin visjon - en inkluderende og åpen menighet som kombinerer enkel og begeistret tro med praktisk omsorg og fellesskap – har menigheten startet «Møteplassen» som er et tilbud til mennesker som av ulike grunner har behov for å komme ut og treffe andre. Det kommer også noen som har behov for et gratis måltid og noen å spise sammen med. Med utgangspunkt i «Møteplassen» bidrar menigheten med praktisk hjelp i hverdagen, hjelp til kontakt med offentlige instanser, hjelp til å skrive søknader og andre skriftlige arbeider, besøk, kjøring og skyss i forbindelse med spesielle behov, også til gudstjenester. Nå har menigheten samtaler med Blå Kors for å videreutvikle «Møteplassen».

MYSEN: I samarbeid med aktører som Kirkens Bymisjon, Lions og næringslivet er menigheten blant annet engasjert i en årlig juleaksjon som gir hjelp til 120 familier. Sammen med åpen kirke og kirkemiddag på onsdager, har dette blitt viktige møteplasser og gode arenaer for menigheten. Her skapes nye bekjentskap og vennskap, og medlemmer og venner av menigheten bidrar.

HORTEN har lenge markert seg som en åpen kirke midt i byen. Nå har den også startet med sinnsrogudstjeneste i samarbeid med pinsemenigheten Stallen og Blå Kors.

KJØLBERG har nettopp startet et «Etter skoletid-prosjekt» i samarbeid med den lokale skolen og frivillighetssentralen. I forbindelse med det oppdaget menigheten at det var mulig å rekruttere helt andre folk enn de som har vært engasjert i menigheten som frivillige.

OSLO BJØLSEN: Solidaritetsgruppa er ei gruppe av studenter/unge voksne som møtes ukentlig til fellesskap og ulike aktiviteter. I tillegg til ute- og inneaktiviteter, bidrar fellesskapet til at den enkelte engasjeres i forskjellige oppgaver i menighetens virksomhet. Denne gruppa bidrar med noe viktig, som møter et behov: Mange unge er opptatt av klima, solidaritet, fred og mangfold. Gjennom solidaritetsgruppa gir menigheten et tilbud til unge som vil engasjere seg.

Vi kunne ha nevnt flere eksempler, men disse og andre eksempler, er konkrete uttrykk for at vi som kirke faktisk gjør verden litt bedre - hver dag!

Mange av disse aktivitetene gjøres i samarbeid med andre. Dette er samskaping, et ord som har kommet på dagsorden de siste årene og som betegner nye tilnærmingsmåter til aktuelle samfunnsutfordringer. Mange av de behovene vi har i samfunnet i dag, kan ikke løses av det offentlige alene, men er avhengig av nye samarbeid og nettverk på tvers av fagfelt, i et samvirke mellom offentlig sektor, næringsliv og frivilligheten. Det handler om å utvikle og ta i bruk nye løsninger på sosiale og samfunnsmessige problemer, om å utvikle nye nettverk og om å samarbeide på nye måter. Det er mye vi som kirke kan og bør gjøre alene, men potensialet i å gjøre mer sammen med andre, er stort!

Vårt Land hadde en sak i vinter der de skrev om ti globale trender og hvordan pandemien har forandret oss. Det sies at pandemien har fått mange mennesker til å gripe fatt i livet sitt og gjøre til dels drastiske, personlige endringer, særlig ved at flere sier at de vil leve et liv som gjenspeiler verdiene deres, det de brenner for og ønsker å få gjort. Dette gir seg blant annet utslag i at folk ønsker å bruke mer penger på opplevelser enn på ting, at flere sier de tror at de og deres handlinger kan gjøre en forskjell i verden og at flere sier at tro eller det spirituelle er en viktig del av livet.

Vi tror dette viser en trend som representerer nye muligheter for kirken: Som mennesker vil vi bidra til å gjøre livet bedre for oss selv og andre og bruke livet på noe som er meningsfullt. For mange av oss kan vi snakke om dette som et slags kall fra Gud, en oppgave vi har som kristne. Andre bruker andre ord, men kanskje mener mange egentlig det samme?

For å engasjere flere trenger vi nok imidlertid å snu en del tankegang: Når vi har folk som vil engasjere seg, tar vi ofte utgangspunkt i menighetens organisasjonskart. Det finnes eksisterende aktiviteter, det er oppgaver å fylle og vi spør: «Hvor vil du gjøre en innsats?» Hva om vi i stedet går i dialog med folk og spør: «Hva drømmer du om, hva er din lidenskap, hvor kan du gjøre en forskjell, hvordan kan du realisere det å leve i livgivende relasjoner til deg selv, andre mennesker og Gud?»

Menneskesyn

Da metodismen kom til Norge på 1850-tallet opplevde mange dette som en lys, glad og optimistisk form for kristen tro. Det hadde ikke minst med kirkens menneskesyn å gjøre.

Vi opplever at et metodistisk menneskesyn er et realistisk menneskesyn, der både troen på Gud som skaper, de destruktive dimensjonene ved mennesket og Guds stadige arbeid for å gjenopprette sitt skaperverk, klinger med.

Sammen med andre kristne, deler Metodistkirken oppfatningen om at vi mennesker er syndere som både gjør Gud imot og som svikter andre og oss selv. Synd er imidlertid ikke synonymt med umoral. Synd et teologisk ord for en allmenn erfaring om at vi mennesker ofte kommer til kort og at livet i verden ikke er perfekt. Det er en erfaring som vi fortsatt må sette ord på, ikke minst fordi det kan virke frigjørende i møte med nåtidens idealer og drømmer om fullkomne og perfekte liv. En slik forståelse av synd kan rett og slett hjelpe oss til å leve med det at livet ikke alltid går på skinner. Det er et tankekors at ateisten Bjørn Stærk i boken «Å sette verden i brann» uttaler at syndsbegrepet er det ordet han mest misunner kristne. Så har det også blitt sagt om denne boken at han skriver bedre om synd enn de fleste teologer er i stand til.

Metodistkirken er imidlertid ikke helt på linje med tradisjoner som sterkt - og noen ganger ganske ensidig - vektlegger mennesket som syndig og ondt. Dette skyldes vårt syn på nåden: Guds nåde er nærværende i alt det skapte. Gud virker i og på alle mennesker slik at ingen mennesker er uten Gud i og over sitt liv. Gud vil livet og har skapt alle mennesker i sitt bilde. Det betyr at ingen av oss er resultat av en upersonlig eller tilfeldig prosess, men at Gud er personlig engasjert i hvert enkelt menneske. Å tro på Gud handler derfor om å leve med et livsperspektiv som sier at vi alle er omsluttet av Gud som den store kjærlighetskraften. Det første mennesket kan si om seg selv, er derfor ikke at det er en synder, men at det er elsket og villet av Gud. Denne overbevisningen fører både til en grunnleggende forpliktelse til å ta vare på menneskeverdet, men også til et positivt syn på mennesket, dets verdi og muligheter.

I ei tid hvor mange mennesker sliter med avmakt og mindreverdighetskomplekser, bør kirken unngå å forminske mennesket ytterligere. Vi skal ta vare på det realistiske i et kristent menneskesyn, men vi skal alltid bidra til å reise mennesker opp. Vi skal alltid holde fram storheten i det å være menneske, løfte menneskeverdet. Målet med teologien – og med kirkens virksomhet – er å hjelpe mennesker til å leve gode liv.

Oppreist: Det er mange som forbinder kristen tro med et negativt og pessimistisk syn på mennesket. Mange av oss har hørt utsagn som dette: «Å gå i kirken kan jeg aldri tenke meg. Det eneste man får høre der, er jo hvor syndig, elendig og liten man er!» Men Bibelen, ikke minst evangeliene, gir oss mange bilder av mennesker som vandrer oppreist etter et møte med Jesus og som etter møtet med ham kjente på en ny verdighet, et nytt mot og en storhet i det å være menneske. Vi vitner om livets Gud ved å rette ryggen, ved å reise hodet, ved å strekke oss i livsutfoldelse og livsglede. Å tro på Guds storhet vil også si å tro på menneskets storhet. Troen setter oss fri til å være de menneskene vi er skapt til å være.

En positiv og optimistisk tro på mennesket og dets muligheter, en tro som erkjenner gleden ved å leve i en verden som er elsket av Gud, en tro som har drømmer, visjoner, håp og gode tanker for framtiden, er metodistisk tro på sitt beste!

Myndiggjort: Her er Jesu møte med den blinde Bartimeus en mønsterfortelling. Jesu spørsmål til Bartimeus kan synes som et merkelig spørsmål: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» (Mark 10:51). Behovene hans syntes åpenbare: Han var blind, fattig og utestengt, men allikevel spør Jesus. Dette har å gjøre med Jesu menneskesyn: Han tok ikke utgangspunkt i et menneskesyn som legger til grunn at mennesker må bli ledet, at de ikke ønsker ansvar og at de framfor alt vil oppleve trygghet ved at andre tar avgjørelsene for dem. Hvis Jesus hadde hatt dette menneskesynet, ville han ganske enkelt helbredet Bartimeus, uten å spørre om hva han ville.

Jesu menneskesyn legger vekt på at mennesker vil og kan ta ansvar for sin egen livssituasjon, og at de derfor må møtes på andre måter. Jesus invaderer ikke Bartimeus’ liv, men han lar Bartimeus selv ta ansvaret for å bestemme sin framtid. Det er derfor et myndiggjørende spørsmål, som sier mye om den respekten Gud møter hver enkelt med.

Gud tvinger seg ikke inn i våre liv. Gud har ikke noen interesse av å ta fra oss kontrollen over våre liv. Møtet med Gud åpner jo nettopp opp en verden som er mer enn stor nok til å la mennesket rette seg opp i sin fulle høyde og som lar mennesket få både frihet og ansvar til å forme sine egne livsbetingelser. Gud har heller ikke noe ønske om å gjøre oss til noe annet enn de vi er. Gud ønsker derimot at vi skal bli enda mer av oss selv, virkeliggjøre vårt potensial som mennesker, bli hele mennesker. Gjennom å få muligheten til å sette ord på sin egen situasjon og sine egne behov blir Bartimeus myndiggjort, ansvarliggjort, gjort til aktør i sitt eget liv.

Relasjonelt: Som mennesker er vi skapt i og til fellesskap og vi lever i kraft av samspillet med andre. Vi er bundet sammen av sterke, usynlige bånd og vi er avhengige av hverandre. Vi er enestående, men vi kan ikke stå alene. Vi trenger andre fordi vi er de vi er i kraft av relasjoner – til Gud og andre mennesker. «Det er ikke godt for mennesket å være alene», sa Gud i skapelsen (1 Mos 2:18). Hvis vi ikke blir sett, hørt, elsket og berørt, lider vi. Denne avhengigheten - og sårbarheten som følger med - er ikke noe negativt som vi må kvitte oss med, som det av og til kan gis inntrykk av. Tvert imot: Avhengigheten og sårbarheten gir tilhørighet og utgangspunkt for livet.

Vår gjensidige avhengighet av hverandre, gir oss også et grunnleggende ansvar for hverandre. Vi lever alle av andres omsorg, og noen dør av mangel på det samme. Ingen av oss kan la være å ha forventninger til andre mennesker, om å bli møtt, tatt imot, støttet og elsket, forventninger som gjør oss sårbare, og som dermed gir oss makt over hverandre til enten å begrense eller innsnevre eller til å utvide eller frigjøre andres livsmuligheter med det vi gjør og sier eller lar være å gjøre eller si. «Vi er hverandres verden og skjebne», sa den danske teologen Knud Løgstrup.

På denne måten plasserer et kristent menneskesyn seg i motsetning til en individualisme hvor alt kretser rundt meg og mitt, og hvor egoisme og narsissisme lett blir resultatet.

Nådesyn

Når det skal sies noe karakteristisk om metodistisk teologi, så er «nåde» et nøkkelord. Lære og kirkeordningen uttrykker dette slik: «Nåde gjennomstrømmer vår forståelse av kristen tro og liv. Med nåde mener vi Guds betingelsesløse og kjærlige handling i menneskets liv ved den alltid nærværende Hellige Ånd.»

Metodistkirken hevder at frelsen er en prosess som består i at mennesket fornyes. Ved rettferdiggjørelsen gjøres vi til nye skapninger, men Guds nådes verk i et menneskes liv er ikke slutt med det. Samtidig begynner helliggjørelsen som er et uttrykk for at nåden også er en forvandlende kraft som tar bolig i oss og forsøker å forme oss mer og mer til det vi er skapt til; mennesker som lever i gode relasjoner til seg selv, andre mennesker, Gud og skaperverket.

Det betyr blant annet at ikke alt er sagt om mennesket når vi har sagt at mennesket er en synder som verken kan eller vil bli annerledes. Vi tror at det faktisk skjer noe, ikke bare for oss, men også i oss, når Gud ved sin nåde tar bolig i oss. Synd og ondskap neglisjeres ikke, men blir balansert av at på grunn av Guds nåde har mennesket mange muligheter til å gjøre godt.

De siste årene har mye såkalt alternativ religiøsitet preget Norge. En del av denne religiøsiteten har lært oss mye viktig og riktig om ikke bare å betrakte mennesket utenfra: Den går i mye større grad enn hva vi har vært vant til fra tidligere, inn i mennesket og finner ut at det som er i oss ikke bare er syndig og ondt, men at det finnes en masse spennende i oss, som det går an å bruke konstruktivt og kreativt, som et resultat av at nåden samvirker med alle gode krefter.

Dette betyr ikke at mennesket kan ha noen forhåpninger om noen gang å bli Gud, men at det kan likne Gud, at noe av Gud kan sees i oss. Helliggjørelsen betyr at mennesket kan utvikle seg og oppnå stadig større likhet og fellesskap med Gud. Selv ikke syndens realitet kan gjøre noe med dette fordi nådens konstruktive kraft, kjærlighetskraften, som er virksom i verden, er sterkere enn syndens destruktive makt. I møtet med Gud blir mennesket helt, vi utfolder oss mer som de mennesker vi er skapt til å være jo mer vi blir gjennomtrengt av Guds nåde og likedannet med Guds bilde.

Vi tror at kristen tro inneholder massevis av ressurser som kan stimulere til vekst og utvikling, frihet, trivsel og livsutfoldelse.

På en og samme tid hevdet Wesley at mennesket er helt avhengig av nåden, men at mennesket også har evnen til å samarbeide når hun får nåden. Alle har en mulighet til å velge det gode, ettersom nåden er tilgjengelig for alle. Gjennom hele frelsens vei er det guddommelige initiativet det som kommer først, men hele tiden fordrer dette et gjensvar fra menneskets side. Med disse formuleringene legger Wesley seg tett opp mot det som særpreger mye østlig teologi, men som har en negativ klang i mye vestlig teologi; nemlig synergisme, som handler om at mennesket har mulighet til – og et ansvar for - å bidra med sin del i transformasjonsprosessen: Vi mennesker må tillate Gud å arbeide med sin frelsende nåde i og gjennom oss. Gud ønsker samarbeid.

Randy Maddox hevder at Wesley hadde et styrende prinsipp («orienting concern») som fungerte som en guide for ham i alt hans teologiske arbeid. Dette styrende prinsippet er et forsøk på å ivareta den nødvendige spenningen mellom to sannheter som han så på som helt grunnleggende for kristen teologi: «Uten Guds nåde, kan ingen bli frelst; og uten vår deltakelse, kan ikke Guds nåde frelse.» Maddox velger å kalle dette for et prinsipp om ansvarlig nåde. Dette uttrykket gjør det klart at nåden som bringer tilgivelse og nytt liv er grunnleggende, men også at nåden setter oss i stand til å respondere. John B. Cobb uttrykker det samme på denne måten: «Kombinasjonen av nåden som det første og største, av menneskets manglende evne til å velge det gode og det fulle ansvar hos hvert enkelt menneske til å respondere på nåden,» er selve hjertet i Wesleys teologi.

Vi tror at nåden forandrer oss ved å sette oss fri til en ny måte å leve på. Vårt forbilde er Jesus, som var nettopp en livsmester: Han lærte bort en helt ny måte å leve livet på og et grunnlag å gjøre det på. Derfor er det interessant å merke seg at den vanligste reaksjonen på Jesus, var undring. Han viste to ting samtidig: Mer av hvem Gud er og mer av hvem vi kan være.

Våger vi å snakke om - og enda mer: våger vi å forvente - at kjærligheten er en kraft som gradvis kan vokse seg sterkere i livene våre og at helliggjørelse er noe helt annet enn å innta de rette meningene i aktuelle trosspørsmål eller noe som har med moralske valg å gjøre, men en erfaring som preger oss på avgjørende måter?


II.

Årskonferansen 2019 gjorde følgende vedtak: «Vi erkjenner at det er mange i Norge som har et annet standpunkt enn det generalkonferansen (2019) vedtok og at det derfor går mot en kirke i Norge som inkluderer begge syn. Samtidig er det et klart mindretall som ønsker å holde fast ved kirkens tradisjonelle syn.»

Da dette vedtaket ble gjort antok de fleste at Traditional Plan (et noe upresist uttrykk) ville bli implementert. Meldingen fra årskonferansen 2019 var at dette ville ikke flertallet i årskonferansen være med på. Samtidig var vi opptatt av at Metodistkirken skulle forbli en romslig og åpen kirke der så mange som mulig kan leve sammen i gjensidig respekt, på tvers av ulikheter og divergerende syn, og der ingen tvinges til å handle mot sin egen overbevisning.

Nå er situasjonen i kirken annerledes: Det som har skjedd siden 2020 - blant annet etableringen av The Global Methodist Church og en økende uvilje til å være med på en implementering av Traditional Plan - peker i retning av at generalkonferansen 2024 med stor sannsynlighet vil endre kirkens syn. Metodistkirken kommer til å bli en kirke som inkluderer fulle rettigheter for LHBTQ-personer.

Pandemien gav oss en slags «pause» fra samtalene om hvordan kirken skal forholde seg til vigsel for og ordinasjon av LHBTQ-personer. På flere måter tror vi dette har vært godt: I denne perioden har vi kjent at relasjonene innad i kirken har blitt forsterket og at opplevelsen av å være en konneksjonal kirke har blitt styrket. Derfor er det mange som kjenner - kanskje sterkere enn før - at det er mye som står på spill dersom kirken blir splittet og at vi er villige til å strekke oss langt for å bevare kirkens enhet. Vi har en felles historie som går langt tilbake i Norge. Gjennom disse årene har vi alltid hatt kirkelige og teologiske spørsmål vi har vært uenige om. Vi vet at vi er uenige, men sånn er det å være kirke. Er man mange, må man inngå kompromisser. Det er ikke noe nederlag – snarere vil vi hevde at det er en styrke å være i stand til dette. Det å være del av en mangfoldig kirke handler om å balansere mellom prinsipp og pragmatikk.

Vi tror derfor at både vår felles historie og det som er skapt gjennom pandemien kan hjelpe oss når vi skal finne gode veier videre.

Etter pandemien og etter at generalkonferansen nå er utsatt til 2024 – med en mulig avklaring først i 2025 - opplever vi at situasjonen har blitt mer krevende. Den uavklarte situasjonen tærer på relasjonene og evnen til fokus på det å være kirke her og nå. Utålmodigheten er sterkere, noe ikke minst forslagene til årets årskonferanse er uttrykk for.

I denne situasjonen er det neppe mulig for årskonferansen å fatte vedtak som alle er helt tilfredse med. Da er tiden inne for kompromisser, som ikke er et nederlag eller en svakhet, men tvert imot uttrykk for styrke. I konfliktmekling er dette sitatet mye brukt: «Somewhere beyond right and wrong, there is a garden. I will meet you there.»

Vi håper at vi på årskonferansen kan få til samtaler der alle opplever at deres oppfatninger blir ivaretatt og respektert, samt skape noe bevegelse i en sak som lenge har stått stille ved å utforske løsninger og muligheter, innenfor dagens regelverk, som gjør det enklere både for de som ønsker å forlate kirken og de som ønsker å komme i gang med en inkluderende praksis, og gjennom dette finne veier videre som de fleste kan leve med. Vi anbefaler derfor at årskonferansen gjør følgende:

• Begynner på behandlingen av de fire forslagene som foreligger i ettermiddagssesjonen på fredag og sluttbehandler forslagene i ettermiddagssesjonen på lørdag.

• Behandler alle forslagene som foreligger som om de er lovlige.

• Ber en arbeidsgruppe om å utarbeide et omforent forslag til vedtak basert på punktene under, som behandles etter konsensusmetodikk:

o Vi bekrefter at vi vil forbli i The United Methodist Church.

o Vi vil ikke fatte vedtak som er i strid med kirkeordningen.

o Vi vil legge til rette for at de menighetene som ønsker å forlate kirken før generalkonferansen 2024/sentralkonferansen 2025 skal gis mulighet til det. Konkret vil vi anbefale at årskonferansen forplikter seg til å respektere lokalmenigheters beslutning om å forlate kirken dersom vedtak om dette er gjort etter demokratiske, gode og ryddige prosesser, der biskop og tilsynsprest har vært til stede i et åpent menighetsmøte som alle døpte og bekjennende medlemmer er innkalt til skriftlig og der menighetskonferansen med et 2/3-flertall gjør et slikt vedtak. Dette gjelder både dersom menigheter velger å tilslutte seg The Global Methodist Church og kirkesamfunn som er medlemmer i Norges Kristne Råd.

o Vi vil, i overensstemmelse med anbefalingene i «Protocol of Reconciliation & Grace Through Separation», sette klagesaker mot prester og diakoner som foretar vigsel av likekjønnede på vent («held in abeyance») til kirkens prosess er fullført. I denne perioden forblir prester og diakoner i «good standing».


Et slikt vedtak løser ikke denne situasjonen. Det vi imidlertid håper er følgende:

• Vi skaper bevegelse i en sak som lenge har stått stille.

• Vi unngår å gjøre vedtak som strider mot kirkeordningen og som vi risikerer vil bli kjent ugyldige i etterkant.

• Vi unngår en situasjon der vi skaper vinnere og tapere, men forsøker å få til et vedtak der alle opplever at deres oppfatninger blir respektert og ivaretatt.


III.


Østre distrikt (Knut Refsdal)

• Mitt primære arbeidssted er på hjemmekontor i Moss, men jeg har også kontorplass ved hovedkontoret i Oslo.
• Høsten 2021 avholdt jeg ni menighetskonferanser som var utsatt fra våren på grunn av pandemien, i tillegg til menighetskonferanser i de menighetene som mottar felleskassetilskudd. Alle de 24 menighetene på distriktet har hatt menighetskonferanser denne våren, unntatt en som er utsatt til høsten.
• Tilsynssamtaler er gjennomført med alle prester og diakoner i utnevning til menighet, samt med de fleste i særstillinger.
• I tiden etter siste årskonferanse og fram til denne har jeg talt, holdt andakt og/eller undervist 75 ganger.
• Verv: Hovedstyret (inkludert Arbeidsutvalget), Tjenesterådet, styret for Det teologiske seminaret, Liturgikomiteen, MNA, representantskapet i Det Norske Bibelselskap, Nådens fellesskap, styret i Betanien Oslo, styret i Betanien Hospital Skien, Betanien Diakoniråd, Rådsmøtet i Norges Kristne Råd, Round Table i biskopsområdet, Utvalg for kirkens framtid i den norske årskonferansen, Ressursgruppe for Kirke på nye måter i Norges Kristne Råd, planleggingsgruppa for World Methodist Conference i Gøteborg i 2024, European Methodist Council, landsstyret i Blå Kors Norge, styret i Stiftelsen Blå Kors Fredrikstad, styret i Norske Kirkeakademier og styret i MF vitenskapelig høyskole. I tillegg er jeg leder i Moss idrettslag.
• Våren 2022 hadde jeg (delvis) studiepermisjon i 12 uker for å gjøre ferdig Praktisk-pedagogisk utdanning (60 stp).
• Annenhver uke lager jeg en podkast kalt «Kirke på nye måter», som handler om å være kirke i Norge i 2020-årene.
• Jeg har skrevet en artikkel til de fleste utgavene av Brobyggeren og er en av prestene/diakonene som bidrar med «Helgetanker» til kirkens Facebookside.


Nord-Vestre distrikt (Ingull Grefslie)

• Menighetsbesøk var delvis redusert høsten 2021 pga. koronarestriksjoner, men alle menighetene har hatt besøk og menighetskonferanser våren 2022.
• I perioden 01.08.21-01.05.22 var jeg fungerende daglig leder ved hovedkontoret.
• Jeg har utnevning til menigheten i Mysen hvor jeg har hatt det pastorale ansvaret.
• Jeg har holdt 67 andakter og prekener, hatt 3 begravelser, 1 dåp og 2 vigsler og deltatt bl.a. på zoomgudstjenester der fysiske samlinger ikke har vært mulig, og er en av prestene/diakonene som bidrar med «Helgetanker» til kirkens Facebookside.
• Jeg har deltatt/bidratt ved Fredsgudstjeneste i Trefoldighetskirken, 100 årsjubileet til Synagogen i Oslo, seremonien ved underskrivelsen av avtalen for feltprester i Forsvaret og gudstjeneste i forbindelse med overdosemarkeringen i Indre Østfold.
• Tilsynssamtaler er gjennomført.
• Gjennom pandemien gjennomførte jeg månedlige telefonsamtaler med prester og diakoner på distriktet. Dette er nå endret til jevnlige digitale distriktsmøter.
• Verv: Nettverk for kvinnelige kirkeledere, medlem av AU og Metodistkirkens representant i Norges Kristne Råd, Norges Kristne Råds representant i
Religionspolitisk utvalg (RPU) og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), medlem av Sentralkonferansens råd. Møter ex officio i Metodistkirkens Misjonsselskaps styre, landsstyret i MBU, Hovedstyret, Areakabinettet, Tilsynsprestkomiteen, styret i Stiftelsen Betanien Bergen og styret i Stiftelsen «Metodisthjemmet» Bergen.

 

Annenhver uke møtes alle prester, diakoner, lokalpastorer og sentralt ansatte til digitale personalmøter. Programmer er todelt: Gjennomgang av de kommende to ukenes prekentekster og informasjon.

Arbeidsmiljøloven sier følgende: «Arbeidsgiver skal informere ansatte om ledige stillinger i kirken» (Jfr. aml. 14-1). Vi har tidligere sporadisk informert om ledige stillinger. Fra og med neste konferanseår vil vi lyse ut ledige stillinger. Dette medfører ingen endringer i Tjenesterådets arbeid eller i utnevningssystemet i kirken.

Vi er inne i spennende og avgjørende tider for kirken. Det er et privilegium for oss å få tjene kirken som tilsynsprester i denne tiden. Vi vil rette en stor takk til prester, diakoner og andre ledere i kirken for fellesskap og samarbeid i året som ligger bak.

Vi setter vår lit til at vi, som kirke og som enkeltmennesker, er som leire i pottemakerens hånd (Jer 18:1-6), at Gud holder oss i sine hender og forsøker å forme oss til å bli det Gud har tenkt at vi skal være. Det gir trygghet og håp i møte med nye tider.


Mysen & Moss, 20. juni 2022
Ingull Grefslie & Knut Refsdal, tilsynsprester

Nytt fra Metodistkirken
Metodistkirken enige om et kompromiss
Publisert den 2022-06-27
Angrepet i Oslo
Publisert den 2022-06-25
Metodistkirkens ledelse har sendt ut følgende kommentar om hendelsene i Oslo i natt: Les mer

Metso - Metodistkirken på Sotra

Powered by Cornerstone